Levd liv

Foto: Ble stående og prate en stund med denne vakre damen som jeg traff på gata.. hun var kjempeskjønn:)

Foto: Levd liv!

Bryllup i Patzun!

De fire siste helgene i Patzun har ikke stått stille. Foruten å delta på husmøter, to bursdager og fest for barna på ”barnas dag”, ble jeg også blitt invitert med i tre store bryllup som har vært en kulturerfaring av høy kvalitet, bare hør; Klokka fem om morgenen møtes vi alle til frokost hos brudgommens familie, der det serveres et stort kjøttstykke i en suppekraft som vi skal gnage oss gjennom for hånd. Tilbehøret er typisk; ”tamalito” (kvernet mais pakket inn i grønne blader) og ”maiskaffe”. Dette har de eldre kvinnene vært oppe og kokt gjennom hele natten, uten en blund på øyet!

Foto: Forkost klokken fem om morgenen!

Etter mye fyrverkeri pakker vi sammen, og mer mat bæres på hodet til brudens familie som venter på frokost. Jeg blir derimot igjen sammen med konene og hjelper de med å koke mer kjøtt.

Foto: Kjøttet vaskes og skjæres opp, mens "tamalitoene" ligger klare i bøttevis!

Foto: Babyene er selvfølgelig med på matlagingen:)

Foto: I alle rom kokes bryllupsmaten i digre keramikk krukker mens røyken står ut av veggene!

Klokka 10 begynner kirka, som innledes av enda flere kinaputter, og etterpå vandrer vi alle, 300/400 mennesker, tilbake til brudgommens familie der en repetisjon av frokosten blir servert i lang, lang rekke sammen med en veldig søt drikke av ris og melk med roseblader.

Foto: Lang, lang rekke i gatene...

Foto: ... og lang, lang rekke for å frakte all maten inn til gjestene;)

Musikk spilles, og folk spiser over alt.. i sengen, på gulvet eller der det er plass, mens nye kinaputter til stadighet fyres av. Brudeparet ser jeg lite til, men får levert et lite maleri jeg har malt ved inngangen. Dette viste seg for øvrig å være litt av en uvanlig gave, da jeg etterpå ser at alle de andre gjestene har gitt fat og kopper av hundre ulike slag, hehe. Det nygifte paret skal ikke ha noe problem med å invitere til fest! For fest er de glad i.. etter mat er det nemlig likør og dans, til Guatemalas typiske marimba musikk! Dette varer så lenge de orker mens maiskolber serveres som sneks, barna leker med godteri-piñataen og flere ”bomber” fyres av;) Det kan gjerne bli sent, og i det ene bryllupet overnattet vi like godt der det fantes en seng, for å neste dag hjelpe til med en oppvask jeg aldri har sett maken til;) Dette er ”endelig” slutten for konene som har jobbet ti dager i strekk, og etter at et sett fat og kopper blir gitt til hver av brudeparets foreldre og besteforeldre, og to kokte høner blir gitt som takk for hjelpen til forloverne, går vi hjem og hopper tidlig i seng;) Litt sliten, ja, men for en utrolig kulturerfaring!:)

Rico y muy typico!

Foto: Maiiiiis -hovedingrediens nr. 1 for "maisfolket". Kolben stekes eller kokes, og deretter tilsettes gjerne lime og salt eller maiones, ketchup og chili. Foruten dette kan kornene moses og dermed lages tortilla, maisbrød, maisdrikk, most mais, pakket inn i blader, gjerne med en kyllingbit og chili i midten, eller maiskjeks.. ja, det er ikke grenser for fantasien med mais:)

Foto: Bønnefangst fra åkeren!

Foto: Røde, svart og hvite bønner inntas på tre forskjellige måter:
Parado (hel), Voltiado (most) og Colado (suppe).

Foto: Voltiado, tortilla og den sukkersøte kaffen! Rico y muy typico:)

Mitt møte med Mayaurbefolkningen

Ved første besøk inn i Maya-familien, der de sitter sammen rundt ildgruven, kan det være lett å tenke at deres levemåte virker avslappende og rolig.. Vel, førsteinntrykk rommer sjelden hele sannheten! Etter å ha bodd med mayaindianerfamilien til Damaris fra onsdag kveld til mandag morgen i fire uker, kan jeg trygt si at deres liv ikke er avslappende! Heller ikke komfortabelt.. Blandet med flotte erfaringer har det å hoppe inn i deres vaner også betydd å hoppe ut av min egen komfortsone!
Min første utfordring var å leve i det kalde murhuset uten varme der veggene bærer store våte flekker og sengeteppene er råe, men med to ullgensere og sammenkrøpet kropp sovner jeg til slutt. Magen har hatt en annen utfordring, ettersom de aller fleste måltidene bare består av mais og bønner. Kaffe har de ikke råd til, så de drikker heller varmt vann med sukker, maiskorn og noe som ligner kaffe. Mikrobølgeovnen varmer dessuten gjerne opp bønnestuingen, som gir masse luft i magen, om og om igjen, og når jeg i tillegg får en kost med beskjed om å ta livet av rotta som springer rundt på kjøkkenet, får jeg virkelig kjenne deres vilkår på kroppen;) Foto: Patzun
En annen stor erfaring er at jeg faktisk ikke har sjans til å følge deres arbeidsrytme! Mammaen i min familie legger seg ofte i ti/elleve tiden på kvelden og står opp igjen i fire/fem tiden. Det er helt normalt. Klær vaskes, tortilla bakes, bønner moses og frokost lages, før jobben begynner med å selge tortilla på markedet. Faren er like tidlig oppe for å rekke en tur i åkeren før frokost. Videre drar han ut for å bygge hus, med 40 quetzales i dagslønn! (1 quetzal tilsvarer nesten en krone.) At Gud skapte en hviledag i uken er kanskje redningen for dette arbeidsfolket, skjønt ikke alle kan ta fri. ”Uten jobb, er det ikke mat” sier pappaen i familien. Videre forteller han; ”Når et barn kan gå, kan det også jobbe!” Det er nok sant. Jeg ser at barna her er vante til å jobbe, og uten tvil er de mye mer modne enn barn bør være. Ikke få barn jobber for å støtte sine foreldre, og for å ha penger til å gå på skole. De står opp klokka fem med foreldrene, jobber i åkeren eller vasker klær før frokost, og drar så på skolen.. Vel hjemme gjør de lekser og får gjerne en time til å leke, før husarbeidet igjen kaller. Det er et hardt liv, med mye ansvar og det finnes ikke noe støttesystem å lene seg på. En kveld kommer to unge gutter fra GYPI på døra vår med en gråtkvalt beskjed om at de ikke kan ta eksamen neste morgen og fortsette skolen, fordi de ikke har klart å tjene inn 60 quetzales som skolen krever hver måned. Siden skolen ikke går med på noe utsettelse går derfor Damaris og jeg direkte til læreren samme kveld og betaler de pengene i hånden. Det er som om fem sekker ris lempes av ryggen deres, og guttene får med store smil dermed fullføre eksamen neste dag:)

En ny vri på hverdagen

Etter to kontoruker får hverdagen en ny vri, da Mario spør om jeg kan tilbringe helgen i Patzun for å ha møter med familiene og jobbene som de norske SPOR ungdommene skal inn i etter deres opphold i Xela. Litt lei av den store hovedstaden drar jeg gledelig av gårde sammen med Lily, ei mayajente fra kontoret, og med en god prat om indianernes historie er bussen framme på under tre timer. Fremme i Patzun venter Damaris, som tar meg med til familien hennes. Faren vet ikke at jeg kommer, men etter bare et kvarter er hele min familie invitert til jul, og jeg sitter rundt ildgruven deres på taket og lærer å klappe tortilla med deigen av moset maiskorn, vann og litt kalk. Asosiasjoner fra gode minner med pinnebrød rundt bålet i speideren blandet med gleden av å føle at jeg har møtt en familie som tar initiativ til å inkludere (noe som ikke er en selvfølge her) gir meg et nostalgisk og lykkelig øyeblikk, som jeg tar med meg tilbake til hovedstaden.
Pappaen til Damaris viser meg åkeneren sin med mais, og jeg får spise min egen "fangst":)

Lyden av hender som raskt og smidig klapper tortillaer er et kjennetegn hos mayaindianerne!

Jeg trenger å trene litt på dette. Vet ikke hvorfor deigen bare klistrer seg på mine hender og ikke deres.. ;)

Et herlig førstemøte med varmen, lukten og den primitive levemåten som er så annerledes fra hvordan ladinoene lever!

”Det hadde vært spennende å oppleve mer av indianernes hverdag” uttrykker jeg tilbake på kontoret. Neste dag kaller Mario meg inn på møte.. ”Ingouild,” sier han. ”Damaris jobber med en gruppe barn og ungdommer i Patzun som kalles ”Gypi”, et prosjekt som finnes her, i Norge og i Tanzania, med støtte fra Universitetet i Stavanger. Disse barna er fattige og mange har dårlige kår, men vi vil hjelpe de på veien. Og nå ønsker vi å trekke inn kunst, som vi tror kan bidra til skapestimulanse, mestringsfølelse og utvidet uttrykksmulighet. Kan du tenke deg å undervise de?” Helt utrolig, tenker jeg.. her detter jo mitt store ønske rett i fanget på meg! :)

Med to dager til å legge en pedagogisk og didaktisk plan og til å kjøpe inn det jeg trenger, sitter jeg dermed, onsdag kl. fem etter jobb, sammen med Damaris på bussen til Patzun med ark og blyanter i sekken. Slik begynner min nye hverdag i Gypi, der vi er fem ungdomsledere som underviser til sammen 35 frivillig påmeldte barn og ungdom før og etter skoletid, hver torsdag og fredag. Vi er et bra team med en psykolog, som arrangerer leker og har samtaler med barna, en organisator, to som underviser om ulike tema, som om det å ta gode og gjennomtenkte valg og å samarbeide, også jeg, som i første fase underviser hvordan man tegner mennesker og hvordan vi gjennom farger og tegning kan uttrykke ulike uttrykk og følelser. Økonomien er stram, og det gjelder å finne billige løsninger som barna kan ha mulighet til å fortsette med. Derimot mangler det ikke på glede og lærelyst fra barnas side!Mine "makkere": Damaris og Miriam

Her er ungdommene på ettermiddagen, der vi feirer "barnas dag" med is!

Min første hverdag i Guatemala

Den første tiden med de norske SPOR ungdommene er forbi. Jeg er tilbake fra Xela, og tilbake i min lille leilighet i hovedstaden som ligger trygt inne i Mario og Yolandas hage, etter at vi i tillegg har kjørt gjennom tre sikkerhetsporter med bevæpnede vakter på veien.

Foto: Vakthundene mine, Shovy og "Bastian";) bor ute og passes av gartneren i hagen.

Til tross for at vi bor en time fra sentrum, gleder jeg meg over at dette er et trygt og frodig område med betydelig mindre svart eksos, og jeg har dermed en ellers uvanlig deilig frihet til å kunne jogge meg turer alene på humpete grusveier.. que chilero! (Guatemalsk uttrykk =”så deilig/flott”) Det eneste som mangler er bare litt fritid.. noe jeg etter hvert skjønner fungerer ganske annerledes her i Guatemala. En ting er at jeg har lite egentid fordi jeg følger min families planer, som gjerne skal hit og dit før og etter vår 8 timers kontorjobb, men en annen ting er at fritid, alenetid og hobby, som vi nordmenn er så glad i, ganske enkelt er et sært og uvanlig fenomen her! Det jeg har lest om ”den varme, layd-back kulturen i Latin Amerika” stemmer overhodet ikke med mitt møte med Guatemala. Her skal det jobbes!

De dagene jeg ikke er med Mario på husbyggingsprosjekt ut i bushen, eller for å gi becas på skolene, er oppgavene mine på kontoret å skrive rapporter, oversette dokumenter, delta på møter og å fortelle potensielle guatemalske SPOR ungdom om Norges land og kultur. Stemningen på kontoret er positiv og jeg trives godt, selv om det er en utfordring å henge med i den raske praten rundt lunsj. Magen lager heldigvis lite opprør i tilvenningsfasen, foruten etter et måltid med en slags pølse i brød jeg ikke viste var kjøpt på gata.. ”tåler du denne, tåler du alt her, får jeg høre etter at jeg har spist den... Men natten derpå beviser at jeg nok ikke har blitt helt guatemalteker enda..hehe;)
Den samme dagen har flere liter vann fra regnperioden trengt seg inn gjennom taket og laget et stort basseng rundt sengen min, og det føles som et klapp på kinnet fra Gud at jeg derfor blir flyttet inn i huset til Marios familie, der deres hushjelp, ei søt mayaindianerjente, bretter et stort pledd over meg der jeg svetter og fryser, og gir meg noe hun selv pleier å drikke.. vet ikke hva, men magen ble glad, og neste dag er jeg på bena:)

Livstegn!

Juhuu! Endelig et livstegn fra jenta som i det siste har brukt all sin tid og sine krefter på å komme inn i hverdagen, kulturen og jobben her i Guatemala. Beklager lite livstegn, men ingen grunn til å ansette Tore på sporet… jeg lever og er i farta;) Og endelig.. mange glimt fra den siste måneden i Guatemala: