Det å se muligheten..

Det finnes de mennesker som er flinke til å fokusere på det halvfulle glasset og ikke på det halvtomme.. dette er Lucia. Hun har lært å tegne med beina!

Kulturmøtet på ¨El mercado¨

Solen steker i nakken, og jeg tenker det må være første ettermiddag uten regn og torden. Slik er vinteren. Jeg spaserer bortover den humpete brosteinsbelagte gaten, med passerende kvinner som elegant bærer store kurver på hodet. Spansktimene er ferdig for dagen, og jeg har flere timer fri før familiemåltidet på kvelden. Min plan er å kjøpe et etterlengtet større håndkle.
Uten riktig å vite hva jeg går til, følger jeg retningen som ble pekt ut av appelsinselgermannen på gata. Bare etter tre gatehjørner, befinner jeg meg plutselig i et myldrende liv av mennesker som nærmest bærer meg innover mot markedsplassen. Bakken er dekket av alle slags frukter og grønnsaker, som selges av fargefulle indianere. Det estetiske synet gjør at hjertet mitt hopper av glede.

Jeg tar opp kameraet, men kameraet kan ikke romme hva øyet ser. Heller ikke får det lov. Når spørsmålet; `puedo tomar un foto, por favor?` (kan jeg ta et bilde, vær så snill?) lyder, skvetter mange unna, mens andre rister på hodet. Bare noen få nikker litt skeptisk. Møtet med tilbaketrukketheten er trist. Jeg ser på de fargerike draktene og ansiktene med inngrodde rynker. For visst er Mayaindianerne et undertrykket folk med en sårbar historie, og diskrimineringen er på langt nær slutt. Tilnærmet som et apartheidsystem sitter de rike, mest av europeisk herkomst, med den politiske og økonomiske makten, mens indianerne er underklassen som mangler tilgang til elementære rettigheter. Jeg husker hva min lærer sa i siste time; "Få indianere får ordentlige jobber i mangel av utdanning, men en gang hadde jeg en kollega som var indianer. Mine andre kollegaer snakket nesten aldri til henne, kun av denne grunn."

Tankene avbrytes av to unge jenter med barn på ryggen som vil passere. Jeg husker mitt ærend, og beveger meg inn under blikktakene som etter hvert rommer ganger og haller med alle slags varer (og deretter lukter). Avdelinger med hønebein og fiskestykker, grønnsaker og alt for modne frukter ligger tett i tett, mens den klamme luften står helt stille. Jeg ser beundrende på noen gamle damer. Dagen lang sitter de her, i vente på kunder, mens luften er så intens at jeg føler meg svimmel.

Korridorene tar ingen ende og har heller ingen begrensning på et spennende innhold, men til slutt finner jeg hva jeg kom for å kjøpe og kan begynne på hjemveien. Stimen av mennesker er like intens ut. Jeg knuger hendene fast rundt kameraet, som er skjult under en genser, og bærer vesken tett inntil magen. Vel ute på hovedgaten, ser jeg at vesken likevel har fått gjennomgå noen sultne hender med en skarp kniv. Hjertet gir et ekstra dunk. Jeg er både sjokkert og fascinert over smidigheten. Heldigvis ligger pengene mine trygt i den skjulte bukselommen, og det lille som veska rommer er ikke borte! Mange erfaringer rikere trasker jeg hjemover. Jeg ser for meg indianerkonenes vakre ansikter, og tenker over verdens store kontraster. Min lille handletur ble et ble et inntrykksfullt møte. Et kulturmøte, på "El mercado".

Foto: Veska mi

Vakre Carla..

Dette er vakre Carla som jeg hadde en lang prat med i dag.. barnet hennes bæres tett inntil magen.

Der det er hjerterom er det husrom!

En morgen i Antigua...
Klokken er 6, og jeg våkner til at de to eldste barna gjør seg klar til å gå på skolen, mens minstejenta med sterkest astma i familien gråter med samme volum som en sirene. Alt er lytt. Straks jeg står opp av sengen, hører jeg mammen i huset sette over vann til en sterk kopp kaffe med sukker, og minstejenta rope Ingchii.. desayuno! (frokost) Lukten av stekte, moste bønner, egg og tortillas (mitt favorittmåltid) brer seg etter hvert i hele huset, som består av et kjøkken med halvt åpen himmel, to somverom ( et til meg, og et til familien på 5..) -og et bad ( der mange småkryp av ulike slag også har funnet sitt hi). Jeg setter meg til bors og nyter morgenen med sola som skinner inn i kjøkkenet. Den varmer like mye som hjertevarmen i familien. Samholdet betyr alt. Selv om halve servicet de eier knuste da eldstejenta vasket opp i går, og resten av interiøret består av en gasskomfyr, et kjøleskap og ett plastikkbord med 5 ulike stoler, kjenes det ikke ut som at noe mangler. Jeg trives utrolig godt! Prat og latter går i ett, og alle blir mette. Jeg pusser tenna, pakker sekken, og får en stor klem før jeg går avsted til mine 6 timer med español. Det er sant som det sies, tenker jeg.. der det er hjerterom er det husrom:)

Litt om GUATEMALA

Foto: min nye venninne:)

Guatemala bærer en sterk kontrast mellom landets utrolige skjønnhet, og de ubeskrivelige grusomhetene som befolkningen har lidd gjennom historien. Kulturen er fantastisk rik og spennende, med de fargerike maya-indianerne som har en historie tilbake til 2000-1500 år f.Kr!

Rundt år 700 e.Kr. var velstanden deres stor. Mayaene var forenet i felles religion og kultur, og maya arkitektur, astrologi og kunst nådde høyere enn noen andre før-Columbianske samfunn! Handelen blomstret og befolkningen vokste til 10 millioner, men deretter ble handelsforbindelser brutt og kriger brøt ut. I dag er 50% indianere, mens resten består av ladinos (blandinger). 73% lever i fattigdom, 40% er arbeidsløse og 33% kan ikke lese eller skrive. Fredsavtalen i 1996 endte endelig den 36 år lange borgerkrigen, preget av ufattelig brutalitet mot sivile, spesielt mayabefolkningen. Krigen etterlot seg over én million flyktninger, 200 000 døde og et ukjent antall foreldreløse barn og enker. Fredsavtalen ga håp om bedre tider i Guatemala. Noen forbedringer har skjedd, men mye gjenstår før landet klarer å få hele befolkningen opp på en akseptabel levestandard!

(*noe info er hentet fra wikipedia)

Litt om FUNDATED

FUNDATED er organisasjonen jeg skal jobbe i. Den er støttet av en stiftelse i Sverige, men består bare av dyktige Guatemalske mennesker, som også bare snakker spansk:) En ressurssterk organisasjon med et stort engasjement for både barn/ ungdom/ eldre/ funsjonshemmede/ Mayaindianere m.m. FUNDATED jobber også i samarbeid med Vennskap Nord/Sør og Fredskorpset. Siden jeg resier alene, er det godt å vite at norske fredskorpsere kommer innom, og dessuten skal Vennskap Nord/Sør samarbeide om å arrangere et stort seminar i oktober, med flere norske tilreisende. Dette vil skildres i bilder og tekst senere.

¡Todo bien!

Forste livstegn fra Guatemala: Reisen gikk helt smertefritt.. jeg koste meg slik paa flyet med mange gode samtaler kombinert med aa ove spansk at jeg saavidt rakk aa sove.. Heldigvis kom jeg fram paa kvelden, der en oppredd seng og en veldig god natt sovn ventet meg:)
Forste dag i Guatemala har vaert avslappet og god. Jeg bor denne helgen i hovedstaden hos lederne i organisasjonen jeg skal jobbe i. Gode og hjertevarme mennesker! Mer om det meste senere, men kort sagt: ¡Todo bien! (Alt bra!)

Ingvild - con rumbo a Guatemala.. (i retning Guatemala)

Den som har begge beina på jorda står stille, sier et gammelt regnskogordtak.
Med 24 timer igjen til avreise av det som skal bli ett års opphold i et nytt kontinent, en ny kultur.. kort sagt en helt ny hverdag, kjenner jeg sommerfuglene leke sisten i magen.. Snart sitter jeg høyt oppe i luften, der jeg skal sveve i ca 16 timer, med noen få timer mellomlanding i Amsterdam og Panama. Vel framme i Guatemala vil Mario fra FUNDATED (organisasjonen jeg skal jobbe i) stå å ønske meg velkommen med stort skilt med bokstavene; "Ingvild", og plutselig er alt jeg har forberedt og tenkt på det siste halve året i gang...

Det er ikke lite å tenke gjennom når den kjente, komfortable hverdag skal forlates for et år.. heldigvis har Petter Skauen, som skal ha all takk for at jeg har fått mulighet til å reise, foret meg med informasjon av ulikt kaliber. Et halvt år med jevnlige kaffemøter med Petter, og etterhvert økende mailkontakt på spansk med organisasjonen har vært like viktig som å kle seg etter været. Går man ut med shorts i snøvær, vil det ikke ta lang tid før ønsket om å returnere melder seg, men med gode klær kan man derimot gå ut og riktig trives:)

Med vaksine, forsikring, en god dose tabletter just in case fra min legetante -og ryggsekken med spanskbøker, noen gaver, strømadapter, myggspray, min gamle datamaskin, et kamera og nøye utvalgte klær, på tilsammen 20 kg - er jeg klar til avreise.. Etter råd fra reisehåndbøker har jeg sydd hemmelige lommer inni klærne, (hysj-hysj) der penger og bankkort kan gjemmes, samtidig som et kjøpt magebelte på innsiden av t-skjorta rommer passet. Det eneste jeg mangler nå er øyne i nakken!

Det er med veldig mye glede og bittelitt gru at jeg nå realiserer noe jeg har ønsket i flere år, nemlig å komme tett innpå en annen kultur, et annet språk, mennesker som lever under helt andre forutsetninger og har en annen livsstil enn hva jeg selv er vant med..
Jeg er spent på hva dette året vil gjøre med meg. Jeg står på trappene til et år fylt til randen av erfaringer og utfordringer.. et år med nye perspektiv og engasjement..
Jeg føler meg heldig, og jeg føler at jeg absolutt ikke står stille:)

Takk, kjære gode familie og gode venner, for fantastiske koselige sommerdager sammen.. dere er med meg på tur i tankene, og vi holder kontakten.. Hasta luego! (På gjesyn!)














Ingvild - on the way from north to south!