Kulturmøtet på ¨El mercado¨

Solen steker i nakken, og jeg tenker det må være første ettermiddag uten regn og torden. Slik er vinteren. Jeg spaserer bortover den humpete brosteinsbelagte gaten, med passerende kvinner som elegant bærer store kurver på hodet. Spansktimene er ferdig for dagen, og jeg har flere timer fri før familiemåltidet på kvelden. Min plan er å kjøpe et etterlengtet større håndkle.
Uten riktig å vite hva jeg går til, følger jeg retningen som ble pekt ut av appelsinselgermannen på gata. Bare etter tre gatehjørner, befinner jeg meg plutselig i et myldrende liv av mennesker som nærmest bærer meg innover mot markedsplassen. Bakken er dekket av alle slags frukter og grønnsaker, som selges av fargefulle indianere. Det estetiske synet gjør at hjertet mitt hopper av glede.

Jeg tar opp kameraet, men kameraet kan ikke romme hva øyet ser. Heller ikke får det lov. Når spørsmålet; `puedo tomar un foto, por favor?` (kan jeg ta et bilde, vær så snill?) lyder, skvetter mange unna, mens andre rister på hodet. Bare noen få nikker litt skeptisk. Møtet med tilbaketrukketheten er trist. Jeg ser på de fargerike draktene og ansiktene med inngrodde rynker. For visst er Mayaindianerne et undertrykket folk med en sårbar historie, og diskrimineringen er på langt nær slutt. Tilnærmet som et apartheidsystem sitter de rike, mest av europeisk herkomst, med den politiske og økonomiske makten, mens indianerne er underklassen som mangler tilgang til elementære rettigheter. Jeg husker hva min lærer sa i siste time; "Få indianere får ordentlige jobber i mangel av utdanning, men en gang hadde jeg en kollega som var indianer. Mine andre kollegaer snakket nesten aldri til henne, kun av denne grunn."

Tankene avbrytes av to unge jenter med barn på ryggen som vil passere. Jeg husker mitt ærend, og beveger meg inn under blikktakene som etter hvert rommer ganger og haller med alle slags varer (og deretter lukter). Avdelinger med hønebein og fiskestykker, grønnsaker og alt for modne frukter ligger tett i tett, mens den klamme luften står helt stille. Jeg ser beundrende på noen gamle damer. Dagen lang sitter de her, i vente på kunder, mens luften er så intens at jeg føler meg svimmel.

Korridorene tar ingen ende og har heller ingen begrensning på et spennende innhold, men til slutt finner jeg hva jeg kom for å kjøpe og kan begynne på hjemveien. Stimen av mennesker er like intens ut. Jeg knuger hendene fast rundt kameraet, som er skjult under en genser, og bærer vesken tett inntil magen. Vel ute på hovedgaten, ser jeg at vesken likevel har fått gjennomgå noen sultne hender med en skarp kniv. Hjertet gir et ekstra dunk. Jeg er både sjokkert og fascinert over smidigheten. Heldigvis ligger pengene mine trygt i den skjulte bukselommen, og det lille som veska rommer er ikke borte! Mange erfaringer rikere trasker jeg hjemover. Jeg ser for meg indianerkonenes vakre ansikter, og tenker over verdens store kontraster. Min lille handletur ble et ble et inntrykksfullt møte. Et kulturmøte, på "El mercado".

Foto: Veska mi