En ny vri på hverdagen

Etter to kontoruker får hverdagen en ny vri, da Mario spør om jeg kan tilbringe helgen i Patzun for å ha møter med familiene og jobbene som de norske SPOR ungdommene skal inn i etter deres opphold i Xela. Litt lei av den store hovedstaden drar jeg gledelig av gårde sammen med Lily, ei mayajente fra kontoret, og med en god prat om indianernes historie er bussen framme på under tre timer. Fremme i Patzun venter Damaris, som tar meg med til familien hennes. Faren vet ikke at jeg kommer, men etter bare et kvarter er hele min familie invitert til jul, og jeg sitter rundt ildgruven deres på taket og lærer å klappe tortilla med deigen av moset maiskorn, vann og litt kalk. Asosiasjoner fra gode minner med pinnebrød rundt bålet i speideren blandet med gleden av å føle at jeg har møtt en familie som tar initiativ til å inkludere (noe som ikke er en selvfølge her) gir meg et nostalgisk og lykkelig øyeblikk, som jeg tar med meg tilbake til hovedstaden.
Pappaen til Damaris viser meg åkeneren sin med mais, og jeg får spise min egen "fangst":)

Lyden av hender som raskt og smidig klapper tortillaer er et kjennetegn hos mayaindianerne!

Jeg trenger å trene litt på dette. Vet ikke hvorfor deigen bare klistrer seg på mine hender og ikke deres.. ;)

Et herlig førstemøte med varmen, lukten og den primitive levemåten som er så annerledes fra hvordan ladinoene lever!

”Det hadde vært spennende å oppleve mer av indianernes hverdag” uttrykker jeg tilbake på kontoret. Neste dag kaller Mario meg inn på møte.. ”Ingouild,” sier han. ”Damaris jobber med en gruppe barn og ungdommer i Patzun som kalles ”Gypi”, et prosjekt som finnes her, i Norge og i Tanzania, med støtte fra Universitetet i Stavanger. Disse barna er fattige og mange har dårlige kår, men vi vil hjelpe de på veien. Og nå ønsker vi å trekke inn kunst, som vi tror kan bidra til skapestimulanse, mestringsfølelse og utvidet uttrykksmulighet. Kan du tenke deg å undervise de?” Helt utrolig, tenker jeg.. her detter jo mitt store ønske rett i fanget på meg! :)

Med to dager til å legge en pedagogisk og didaktisk plan og til å kjøpe inn det jeg trenger, sitter jeg dermed, onsdag kl. fem etter jobb, sammen med Damaris på bussen til Patzun med ark og blyanter i sekken. Slik begynner min nye hverdag i Gypi, der vi er fem ungdomsledere som underviser til sammen 35 frivillig påmeldte barn og ungdom før og etter skoletid, hver torsdag og fredag. Vi er et bra team med en psykolog, som arrangerer leker og har samtaler med barna, en organisator, to som underviser om ulike tema, som om det å ta gode og gjennomtenkte valg og å samarbeide, også jeg, som i første fase underviser hvordan man tegner mennesker og hvordan vi gjennom farger og tegning kan uttrykke ulike uttrykk og følelser. Økonomien er stram, og det gjelder å finne billige løsninger som barna kan ha mulighet til å fortsette med. Derimot mangler det ikke på glede og lærelyst fra barnas side!Mine "makkere": Damaris og Miriam

Her er ungdommene på ettermiddagen, der vi feirer "barnas dag" med is!