Min første hverdag i Guatemala

Den første tiden med de norske SPOR ungdommene er forbi. Jeg er tilbake fra Xela, og tilbake i min lille leilighet i hovedstaden som ligger trygt inne i Mario og Yolandas hage, etter at vi i tillegg har kjørt gjennom tre sikkerhetsporter med bevæpnede vakter på veien.

Foto: Vakthundene mine, Shovy og "Bastian";) bor ute og passes av gartneren i hagen.

Til tross for at vi bor en time fra sentrum, gleder jeg meg over at dette er et trygt og frodig område med betydelig mindre svart eksos, og jeg har dermed en ellers uvanlig deilig frihet til å kunne jogge meg turer alene på humpete grusveier.. que chilero! (Guatemalsk uttrykk =”så deilig/flott”) Det eneste som mangler er bare litt fritid.. noe jeg etter hvert skjønner fungerer ganske annerledes her i Guatemala. En ting er at jeg har lite egentid fordi jeg følger min families planer, som gjerne skal hit og dit før og etter vår 8 timers kontorjobb, men en annen ting er at fritid, alenetid og hobby, som vi nordmenn er så glad i, ganske enkelt er et sært og uvanlig fenomen her! Det jeg har lest om ”den varme, layd-back kulturen i Latin Amerika” stemmer overhodet ikke med mitt møte med Guatemala. Her skal det jobbes!

De dagene jeg ikke er med Mario på husbyggingsprosjekt ut i bushen, eller for å gi becas på skolene, er oppgavene mine på kontoret å skrive rapporter, oversette dokumenter, delta på møter og å fortelle potensielle guatemalske SPOR ungdom om Norges land og kultur. Stemningen på kontoret er positiv og jeg trives godt, selv om det er en utfordring å henge med i den raske praten rundt lunsj. Magen lager heldigvis lite opprør i tilvenningsfasen, foruten etter et måltid med en slags pølse i brød jeg ikke viste var kjøpt på gata.. ”tåler du denne, tåler du alt her, får jeg høre etter at jeg har spist den... Men natten derpå beviser at jeg nok ikke har blitt helt guatemalteker enda..hehe;)
Den samme dagen har flere liter vann fra regnperioden trengt seg inn gjennom taket og laget et stort basseng rundt sengen min, og det føles som et klapp på kinnet fra Gud at jeg derfor blir flyttet inn i huset til Marios familie, der deres hushjelp, ei søt mayaindianerjente, bretter et stort pledd over meg der jeg svetter og fryser, og gir meg noe hun selv pleier å drikke.. vet ikke hva, men magen ble glad, og neste dag er jeg på bena:)