Mitt møte med Mayaurbefolkningen

Ved første besøk inn i Maya-familien, der de sitter sammen rundt ildgruven, kan det være lett å tenke at deres levemåte virker avslappende og rolig.. Vel, førsteinntrykk rommer sjelden hele sannheten! Etter å ha bodd med mayaindianerfamilien til Damaris fra onsdag kveld til mandag morgen i fire uker, kan jeg trygt si at deres liv ikke er avslappende! Heller ikke komfortabelt.. Blandet med flotte erfaringer har det å hoppe inn i deres vaner også betydd å hoppe ut av min egen komfortsone!
Min første utfordring var å leve i det kalde murhuset uten varme der veggene bærer store våte flekker og sengeteppene er råe, men med to ullgensere og sammenkrøpet kropp sovner jeg til slutt. Magen har hatt en annen utfordring, ettersom de aller fleste måltidene bare består av mais og bønner. Kaffe har de ikke råd til, så de drikker heller varmt vann med sukker, maiskorn og noe som ligner kaffe. Mikrobølgeovnen varmer dessuten gjerne opp bønnestuingen, som gir masse luft i magen, om og om igjen, og når jeg i tillegg får en kost med beskjed om å ta livet av rotta som springer rundt på kjøkkenet, får jeg virkelig kjenne deres vilkår på kroppen;) Foto: Patzun
En annen stor erfaring er at jeg faktisk ikke har sjans til å følge deres arbeidsrytme! Mammaen i min familie legger seg ofte i ti/elleve tiden på kvelden og står opp igjen i fire/fem tiden. Det er helt normalt. Klær vaskes, tortilla bakes, bønner moses og frokost lages, før jobben begynner med å selge tortilla på markedet. Faren er like tidlig oppe for å rekke en tur i åkeren før frokost. Videre drar han ut for å bygge hus, med 40 quetzales i dagslønn! (1 quetzal tilsvarer nesten en krone.) At Gud skapte en hviledag i uken er kanskje redningen for dette arbeidsfolket, skjønt ikke alle kan ta fri. ”Uten jobb, er det ikke mat” sier pappaen i familien. Videre forteller han; ”Når et barn kan gå, kan det også jobbe!” Det er nok sant. Jeg ser at barna her er vante til å jobbe, og uten tvil er de mye mer modne enn barn bør være. Ikke få barn jobber for å støtte sine foreldre, og for å ha penger til å gå på skole. De står opp klokka fem med foreldrene, jobber i åkeren eller vasker klær før frokost, og drar så på skolen.. Vel hjemme gjør de lekser og får gjerne en time til å leke, før husarbeidet igjen kaller. Det er et hardt liv, med mye ansvar og det finnes ikke noe støttesystem å lene seg på. En kveld kommer to unge gutter fra GYPI på døra vår med en gråtkvalt beskjed om at de ikke kan ta eksamen neste morgen og fortsette skolen, fordi de ikke har klart å tjene inn 60 quetzales som skolen krever hver måned. Siden skolen ikke går med på noe utsettelse går derfor Damaris og jeg direkte til læreren samme kveld og betaler de pengene i hånden. Det er som om fem sekker ris lempes av ryggen deres, og guttene får med store smil dermed fullføre eksamen neste dag:)