Litt om det å være kone i et machosamfunn

Det er onsdag ettermiddag, og som vanlig hopper jeg på en buss i fart. Bussen er stapp full av mennesker og heller tungt til den ene siden. Trafikken er tett, hornet brukes flittig og kjørefilene fungerer mer som slalåmposter enn å danne system. Jeg presser meg bakovoer i mengden, forbi konene med sine babyer sovende på ryggen, en mann uten arm som ber bussens pasasjerer om penger og flere sovende arbedskarer, før jeg trenger meg ned som 7. mann i rekken. Jeg titter opp i taket på ”Gud velsigne sjoføren og bussens passasjerer” klistremerkene, og ber en stille bønn om å komme trygt fram. Sjoføren skrur opp volumet på de store basshøytalerne, og jeg får en følelse av å være på et livlig diskotek. Siden vi sitter så tett, kan jeg likevel høre at damen ved siden av meg hilser, og vi begynner å prate. De neste to timene overdøver hennes historier den høye musikken. Damen forteller litt etter litt om livet som mishandlet kone. En sterk historie, fortalt av en sterk kvinne, om hvordan hun i 20 år ble mishandlet av mannen sin før hun klarte å komme seg unna med barna. Historien om hvordan hennes mann snudde fra den mest sjarmerende gentleman til den mest egoistiske sjefen i familien, gir meg frysniger på ryggen. Samtidig vet jeg at dette ikke er en uvanlig historie i Guatemalas fortsatt sterke machosamfunn, hvor den skjeve rollefordelingen nok har mye av skylden.. Få koner i landsbyene har utdanning og jobber hjemme i huset mens mannen er ute å jobber. Jeg titter ut vinduet, idet bussen passerer noen murhus med halvnakne kvinner bak blafrende røde gardiner. Min mann tok ofte turen inn dit etter jobb, visker kvinnen ved siden av meg. Og når han kom sent og sliten hjem forventet han at hus og mat var ferdig, og at alle skulle vise respekt. Hvis ikke kom slagene.. Damen forteller at hun rømte med Guds hjelp. Hun risikerte livet for å få fred. Nå selger hun undertøy fra en trillebår, for å kunne brødfø seg selv og barna.

Vel fremme i Patzun, møter jeg mammaen i huset foran ildgruven, der hun lager til kveldsmaten. Dette er også en sterk kvinne, tenker jeg. Dagen lang, fra fire om morgenen til ti på kvelden, jobber hun som både lærer og mor til seks barn. Senere på kvelden kommer faren hjem. Han har vært fire timer i badstuen etter jobb, og prater i ett om hvor godt det var, før han setter seg ned og roper; Kone! Mat! Datter! Tøflene mine! Kaffe..fort!! Kone, det er sent! -uansett om det er i rekkevidde eller ei. Så kommer klagingen. Kaffen har ikke nok sukker, og tortillaen er hard..

Denne daglige uomtenksomme og egoistiske holdningen er for meg som slag i ansiktet. Hadde jeg vært hans kone, tenker jeg, hadde jeg jammen sagt fra!! Ja, jammen skulle jeg lært han å smøre brødskiva si sjøl! Eller hadde jeg det? Hadde han da begynt å slå? Eller stukket av med en annen kvinne som stelte han bedre? Hvordan hadde jeg da kunnet forsørge de seks barna med den usle lærerlønnen på 900 Q i måneden, og uten mannens hus og maisåker? Tross i Norges mange ekteskapsproblemer er det i slike stunder jeg skjønner privilegiet av å bo i et velutviklet samfunn. Jeg ser verdien av en god utdanning og jeg kjenner takknemligheten over likestillingsloven! Kanskje er kvinnene i Norge vel sterke av og til, og kanskje er mennene litt lite mann, men jammen er jeg sikker når jeg sier dette; Min mann skal være norsk! :)

La Semana Santa en Guatemala

Påsken- eller Samana Santa- som den heter her, er noe ganske annet enn påsken i Norge!! Blandt alle feiringer i Guatemala er dette den aller største! Ja, jeg lover.. den katolske feiringen, fylt med blomster, sjablongfargede gater, lange opptog med lilla kledte mennesker bærende på store krusifikser sammen med den dramatiske korpsmusikken.. det er umulig å ikke bli betatt! :)
Foto: Og feiringen er lang.. Hver fredag kveld, fem uker i forveien, har jeg fått beskue tusenvis av Patzuns borgere samle seg rundt bønn og timesvise togvandringer. Først kommer to lange filer med Mayaer og ladinoer.. så femti mann bærende på en svaiende, opplyst Kristus som bærer sitt kors, følgende av en trillebård med en durende agregator, en lyspære på stang for musikantene og en lang ledning som bærer musikken til de andre høytalerne lengre bak.. ja, jeg sier det... det er litt av et syn:) Foto: Som siste måltid, samlet vi oss alle i parken og spiste brød dyppet i svart honning. Klimakset av feirngen fant sted torsdag og fredag i påskeuken, da opptogene eksploderte av mennesker og gatene ble dekorert med nydelige "tepper" av farget sagmugg og sand. Et flere timers kunstverk som toget elegant tråkker seg gjennom!Foto: Vakre Mayakvinner er også en del av togets kunstverk:)
Vel.. Jeg koste meg hele uken i Patzun.. utenom fredag, da jeg tidlig om morgen reiste inn til Antigua, som visstnok skulle slå alt av opptog og fargerike gater... Det kan nok stemme, men alle turistene og de kaotisk fulle gatene gjorde ikke akkurat store inntrykk på meg. Det ble mer en følelse av et stort show, og jeg lengtet fort tilbake til Patzun, der jeg er den eneste turist:)
Foto: ...turister!
Foto: Kristus...korsfestet, død og begravet...men sto opp igjen:)

Godhetens ubehagelige kamp

Det er onsdag ettermiddag, og jeg sitter på bussen i en kø uten like. Noe har skjedd, tenker jeg, og lener meg tilbake mellom to store damer. Best å be om at englene er på vakt, og sove litt. Flere timer senere, vel fremme i Patzun, får jeg vite køens årsak. En kjent tv-sjournalist ble drept i samme motorvei. Hvorfor? Spør jeg. Regjeringen følte seg truet og ryddet de han av veien, er svaret...
”Før var vi mye flinkere til å protestere”, forteller onkelen min i Patzun, mens vi alle ti er samla rundt kveldsmatsbordet. Jeg dypper tortillaen ned i bønnene og vipper litt av egget og osten oppå. Alle spiser med fingrene som gaffel her. ”Studentene på universitetet er fortsatt flinke, ellers er det få som tør å si i fra” fortsetter onkel. ”Jeg har i ikke lyst til å bli skutt”, momler de andre, fult klar over skjebnen til de som før har hevet stemmen. Regjeringen og politiet er ikke nødvendigvis på folkets side. Det er ingen man kan stole på. Uten penger er det ingen som beskytter. Onkel tar en stor slurk av den søte kaffen.”Sant nok. Men nå sitter folk heller inne med dramanovellenes konflikter enn å engasjere seg i politikkens drama.. Vi burde reagere mere enn å bare momle aiiii, så leit. Når vi får sjansen, må vi trå til!”

Foto: "Hvor er freden?", hentet fra ukas avisartikkel.
Det er lørdag ettermiddag, og det siste store påsketoget har akkurat fullført sin runde gjennom Patzun. Korpsmusikken og det myldrende livet på torvet utgjør en stemning som er lystig og sjarmerende... helt til kommunehusets store høytaler tar over oppmerksomheten. Menneskene strømmer til og lytter til nyheten. En ung mann ville laere sin kone å kjøre bil utenfor sentrum, da de ble stoppet opp og avkrevd 5000 quetzales. Konen ble holdt igjen mens mannen måtte løpe for å skaffe pengene... og når han kom tilbake var hans kone borte. Nå må vi reagere, fortsetter stemmen i høytaleren. Hent mansjetaknivene dere bruker i åkren. Vi må lete etter kvinnen!
Med mine minste søstre i hver hånd, beskuer jeg mennene som strømmer til. Dette blir en lang natt, sier onkel. Jeg blir med å lete. Dere går hjem. Hva skal de med damen Ingvild? La ss gå hjem niños, sier jeg. Korpsmusikken har stilnet.. stemningen er langt fra vakker. Gjennom natten vandrer over 800 menn gjennom åkrene og gatene. Sent kommer pappaen og onkelen i familien min hjem. Tidlig neste morgen drar de ut på nytt. Konene setter ut kurver med mat, mennene leter og leter... men... kampen ender dessverre ikke godt. Damen blir til slutt funnet på samme sted som de gjennomsøkte natten før, voldtatt og drept, i en busk. Onkel forteller nyheten tilbake på kjøkkenet, der jeg og mine eldre søstre klapper tortillaer rundt ovnen. Han knekker sammen og gråter bittert. Engasjementet og energien renner ut gjennom tårene, og han synker utmattet sammen på stolen. La oss besøke hennes mann i kveld, sier han. Det er det eneste vi kan gjøre nå. Og neste gang dette skjer.. ja, da skal vi kjempe på nytt!

Foto: Studenter dramatiserer i gatene hvordan kvinner blir utsatt for vold, hentet fra ukas avisartikkel.

Foto: Et barns tanker om hva en hverdag med eller uten vold betyr.Foto: Barna i Guatemala ønsker å vokse opp i et fredlig land!

Foto: Mine små søstre i hver hånd:)

Escuela Cultura y Arte

Midt i Patzuns hovedgate ligger skolen Cultura y Arte. Dette er skolen som bærer kulturens kunstnerike tradisjoner videre, og resultatene er i n p o n e r e n d e ! Hver lørdag er jeg her for å observere og hjelpe til, noe jeg koser meg godt med:) Foto: Fremtidige kunstnere i Guatemala;)

Foto: Her mottar den nye generasjonen kunnskap om hvordan man broderer Guatemalas vakre huipiler.
Foto: Både guter og jenter får trening i å lage faja/magebånd til Maya draketen. Dette perlearbeidet er i stor grad et tålmodighetsarbeid!Foto: Dete perlebåndet illustrerer mayakalenderen med sine mange symbolikker. I tillegg undervises det veving, gitarspilling og økonomi/administrasjon. Dette er en skole som med høy kvalitet får frem de unges talenter. Dette er en skole etter mitt hjerte:)

Mayaenes begravelsesrituale i Patzun

Liv og død er noe Guatemalanerne lever tett innpå, og kanskje spesielt urbefolknngen med deres skikker og ritualer... Tidlig en morgen i Patzun strømmer det musikk etterfulgt av nyheter om hvem som er død, fra en tårn-høytaler som når ut til hele befolkningen. Gjennom denne nyhetskanalen kan folk raskt samles for å hjelpe den nermeste familien, som nå har litt av en jobb fremfor seg. Ni dager i strekk skal nemlig huset være åpent for besøk, der maisretter serveres på dagen og brød og kaffe serveres gjennom natten.
Denne morgenen var det nabokonen vår som hadde tatt farvel til livet. Ei dame jeg alltid møtte i gata, og som alltid stoppet meg for å få en klem. Fanstastisk skjønn dame! Folk strømmer til for å hjelpe, og onkel Fili og jeg fyller hagen full av benker fra kirka. Klokken elleve på kvelden samler vi oss på nytt, der nabokona ligger pent pyntet i sin kiste. På stotrende kaqchikel hilser jeg familien god kveld og kondulerer, før vi setter oss ned ute i hagen. Jeg ser meg rundt. Noen av barna har samlet seg rundt et bål for å fortelle vitser, noen eldre koner sover sittende og andre prater stille med hverandre, eller gråter over den døde. Siden vi skal på jobb neste dag returnerer vi ved totiden. De andre har belagret seg på en laaang natt sammen med de pårørende.
Foto: Neste ettermiddag samler det seg et langt tog utenfor huset til den gamle konen. Kisten bæres nå opp til kirken, der seremonien holdes. Derifra vandrer vi flere hundre mennesker videre gjennom byen og opp til kirkeplassen. Det myldrer av gråtende koner, menner som i fine drakter hjelper til med kisten, og barn som springer rundt. Gråten går i dur og moll, men letter når presten begynner å be. Jeg blir stående litt i utkanten og betrakte mennene som avslutter seremonien med å mure kisten inn i familiens kammertårn. Hvor mye kultur har vi mistet i Norge? undres jeg... Etter ni dager med åpent hus i den dødes hus avslutter denne kulturen sitt rituale med å vende tilbake til gravplassen for å be og ta et siste farvel. Kanskje har sorgen fått rom nok til å komme ut. Kanskje har vi noe å lære om å sette av tid til å stå sammen under livets tunge dager, hjemme i Norge?

Håp er livets næring. Mangel på håp er kvelende!

Tidlig en morgen ringer telefonen hos eieren av busselskapet i Patzun. Marasgruppene krever 30 000 quetzales, som må betales innen en uke, og truer om at det vil skje noe med bussene eller familien til eierne dersom det ikke blir betalt ut løsepenger. I frykt for livet blir pengene betalt. En uke etterpå ringer telefonen på nytt. Marasene krever nå en halv million! Som en desperat streik slutter bussene å kjøre og lokalbefolkningen kommer seg ikke på jobb. Slik skapes kaos og frykt som alle, men spesielt den laverestilte klassen, kjenner på. Foto: Marasgruppene (MS) markerer seg bare mer og mer, både med sine inisinaler på butikker og husvegger, og med terrorhandlinger som setter kvelertak på befolkningen. De siste månedene har marasgruppene drevet en forferdelig terror mot de stakkars bussansatte her i Guatemala. Bussene tvinges til å gi en stor del av lønna til bandittene og de som nekter å punge ut, blir rått og brutalt likvidert!
Foto: Barn med latter og glede står i kontrast til frykten marasene fyller byens gater med.
Avisene er daglig fulle av bilder og artikler om mennesker som blir slaktet ned. Det er blod, blod og atter blod.....Hittil er 30 buss-sjåfører, åtte konduktører og tre buss-eiere skutt. Volden rammer også passasjerene og bussens hjelpemenn, som sørger for å rope ut navnet på stedet bussen skal til. Ikke ett eneste av drapene blitt oppklart. Ingen vitner, ingen sjåfører og ingen busseiere har våget å fortelle det de har sett – av frykt for hevn fra bandene.
Foto: Befryktede marasungdommer
For å synliggjøre situasjonen, tar jeg med noen av mars-nyhetene;
Mandag 9. Mars blir en bussjåfør skutt av en motorsyklist. Bussen skjener ut, krasjer med en møtende bil og triller rundt.Tirsdag 10. mars: To menn på en motorsykkel kjører opp på siden av en buss og skyter bussføreren. Tidligere på dagen blir en annen sjåfør skutt. Onsdag 11. mars: En 24-årig sjåfør faar to kuler i seg og dør. En mann i finlandshette forsvinner. I et annet angrep blir en 48-årig bussfører skutt og såret. I en tredje bydel blir en 52-åring drept bak bussrattet. Mandag 16. mars: Fire angrep på offentlige busser. To bussførere, en konduktør, en passasjer og ett bandemedlem ble skutt og døde ulike steder i byen. Onsdag 18. mars: Tre bevæpnede banditter kommer seg inn i en buss. De blir imidlertid plaffet ned av en illsint passasjer som i likhet med andre guatemaltekere er bevæpnet. To banditter blør i hjel. Den tredje blir hardt skadd. Foto: En av den siste tidens mange buss tragedier.. Flere bussførere griper til spontan streik. Busseierne og regjeringen oppfordrer dem derimot til å gå tilbake til arbeidet, fordi streiken rammer de reisende hardt...
Drap på bussansatte er samtidig bare en liten del av den voksende kriminalitets- og drapsbølge i dette landet. Avisene er hver dag fulle av meldinger om drap og funn av lik. Voldsproblemet i Guatemala er komplisert nok, da det ikke bare er marasgruppene som er inne i bildet. Puslespillet dreier seg om organisert kriminalitet, gategjenger og enkeltranere. Det er vektere som opptrer som falske politifolk. Det er falske vektere, og det er korrupte politifolk som samarbeider med kriminelle bander. Flere steder setter slike gjenger opp veisperringer der de krever bompenger for å slippe trafikken forbi. Ja, bare i hovedstaden Guatemala By må rundt tusen kjøretøyer kjøre gjennom slike ulovlige bommer hver dag, og rundt 200 blir ranet hver dag! Åtte bander står bak flesteparten av forbrytelsene... påtalemyndighetene i Guatemala etterforsker få av sakene, og politiagenter som jobber for å avsløre kidnappings-forbrytelser er selv involvert i bandene...ja, det er komplisert!
President Alvaro Colom, som for et år siden kom til makten etter løfter om å skape sikkerhet for innbyggerne, innrømmer nå at volden er ute av kontroll. Han ber befolkningen om å være tålmodige mens myndighetene arbeider med trygghetstiltak. Men... med erfaring om at maktfolket i Guatemala er flinkere til å slå folket enn å lytte til de, er det dessverre bare få som har tro på en forandring innenfor den nærmeste fremtid. Noen mener det må gå generasjoner, noen tror eneste utveien er en revolusjon, mens andre har satt ignoransens skyggelapper for øynene... inntil håpet næres!
(Kilder er hentet fra: Prensa Libre og Dagsavisen)

Utvalgte linselus :)