Denne morgenen var det nabokonen vår som hadde tatt farvel til livet. Ei dame jeg alltid møtte i gata, og som alltid stoppet meg for å få en klem. Fanstastisk skjønn dame! Folk strømmer til for å hjelpe, og onkel Fili og jeg fyller hagen full av benker fra kirka. Klokken elleve på kvelden samler vi oss på nytt, der nabokona ligger pent pyntet i sin kiste. På stotrende kaqchikel hilser jeg familien god kveld og kondulerer, før vi setter oss ned ute i hagen. Jeg ser meg rundt. Noen av barna har samlet seg rundt et bål for å fortelle vitser, noen eldre koner sover sittende og andre prater stille med hverandre, eller gråter over den døde. Siden vi skal på jobb neste dag returnerer vi ved totiden. De andre har belagret seg på en laaang natt sammen med de pårørende.
Foto: Neste ettermiddag samler det seg et langt tog utenfor huset til den gamle konen. Kisten bæres nå opp til kirken, der seremonien holdes. Derifra vandrer vi flere hundre mennesker videre gjennom byen og opp til kirkeplassen. Det myldrer av gråtende koner, menner som i fine drakter hjelper til med kisten, og barn som springer rundt. Gråten går i dur og moll, men letter når presten begynner å be. Jeg blir stående litt i utkanten og betrakte mennene som avslutter seremonien med å mure kisten inn i familiens kammertårn. 
Hvor mye kultur har vi mistet i Norge? undres jeg... Etter ni dager med åpent hus i den dødes hus avslutter denne kulturen sitt rituale med å vende tilbake til gravplassen for å be og ta et siste farvel. Kanskje har sorgen fått rom nok til å komme ut. Kanskje har vi noe å lære om å sette av tid til å stå sammen under livets tunge dager, hjemme i Norge?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar