Litt om det å være kone i et machosamfunn

Det er onsdag ettermiddag, og som vanlig hopper jeg på en buss i fart. Bussen er stapp full av mennesker og heller tungt til den ene siden. Trafikken er tett, hornet brukes flittig og kjørefilene fungerer mer som slalåmposter enn å danne system. Jeg presser meg bakovoer i mengden, forbi konene med sine babyer sovende på ryggen, en mann uten arm som ber bussens pasasjerer om penger og flere sovende arbedskarer, før jeg trenger meg ned som 7. mann i rekken. Jeg titter opp i taket på ”Gud velsigne sjoføren og bussens passasjerer” klistremerkene, og ber en stille bønn om å komme trygt fram. Sjoføren skrur opp volumet på de store basshøytalerne, og jeg får en følelse av å være på et livlig diskotek. Siden vi sitter så tett, kan jeg likevel høre at damen ved siden av meg hilser, og vi begynner å prate. De neste to timene overdøver hennes historier den høye musikken. Damen forteller litt etter litt om livet som mishandlet kone. En sterk historie, fortalt av en sterk kvinne, om hvordan hun i 20 år ble mishandlet av mannen sin før hun klarte å komme seg unna med barna. Historien om hvordan hennes mann snudde fra den mest sjarmerende gentleman til den mest egoistiske sjefen i familien, gir meg frysniger på ryggen. Samtidig vet jeg at dette ikke er en uvanlig historie i Guatemalas fortsatt sterke machosamfunn, hvor den skjeve rollefordelingen nok har mye av skylden.. Få koner i landsbyene har utdanning og jobber hjemme i huset mens mannen er ute å jobber. Jeg titter ut vinduet, idet bussen passerer noen murhus med halvnakne kvinner bak blafrende røde gardiner. Min mann tok ofte turen inn dit etter jobb, visker kvinnen ved siden av meg. Og når han kom sent og sliten hjem forventet han at hus og mat var ferdig, og at alle skulle vise respekt. Hvis ikke kom slagene.. Damen forteller at hun rømte med Guds hjelp. Hun risikerte livet for å få fred. Nå selger hun undertøy fra en trillebår, for å kunne brødfø seg selv og barna.

Vel fremme i Patzun, møter jeg mammaen i huset foran ildgruven, der hun lager til kveldsmaten. Dette er også en sterk kvinne, tenker jeg. Dagen lang, fra fire om morgenen til ti på kvelden, jobber hun som både lærer og mor til seks barn. Senere på kvelden kommer faren hjem. Han har vært fire timer i badstuen etter jobb, og prater i ett om hvor godt det var, før han setter seg ned og roper; Kone! Mat! Datter! Tøflene mine! Kaffe..fort!! Kone, det er sent! -uansett om det er i rekkevidde eller ei. Så kommer klagingen. Kaffen har ikke nok sukker, og tortillaen er hard..

Denne daglige uomtenksomme og egoistiske holdningen er for meg som slag i ansiktet. Hadde jeg vært hans kone, tenker jeg, hadde jeg jammen sagt fra!! Ja, jammen skulle jeg lært han å smøre brødskiva si sjøl! Eller hadde jeg det? Hadde han da begynt å slå? Eller stukket av med en annen kvinne som stelte han bedre? Hvordan hadde jeg da kunnet forsørge de seks barna med den usle lærerlønnen på 900 Q i måneden, og uten mannens hus og maisåker? Tross i Norges mange ekteskapsproblemer er det i slike stunder jeg skjønner privilegiet av å bo i et velutviklet samfunn. Jeg ser verdien av en god utdanning og jeg kjenner takknemligheten over likestillingsloven! Kanskje er kvinnene i Norge vel sterke av og til, og kanskje er mennene litt lite mann, men jammen er jeg sikker når jeg sier dette; Min mann skal være norsk! :)